Vietnam

I forkant av backpacking følte jeg ikke annet enn glede og lyst. Jeg kunne ikke samle tankene for det eneste som surret rundt i hodet som en bie var backpacking, alt handlet om backpacking, hvor bra det kom til å bli, hvor mye vi kom til å se, og hvor godt vi kom til å bli kjent med hverandre. Det var en reiselyst uten like, som ikke forsvant da jeg kom hjem etter nesten tre måneder. Da tok det to uker før jeg satt på fly mot London, og skulle bli der den neste måneden.

Til og med før backpacking hadde jeg meldt meg på Kulturstudier, og visste at jeg skulle ta et halvt år med studier i Hoi An i Vietnam. På fredag reiser jeg, alene, og til tross for at jeg har vært der før så forvrenges tanken av å glede seg til noe jeg synes er skummelt. Hvorfor synes jeg det er skummelt?

Er det fordi jeg husker at den første uken, da vi var i Myanmar og Thailand, så klarte vi ikke å sove fra hverandre uten å være i fysisk kontakt? Vi klarte ikke sove de første to nettene grunnet det store kultursjokket. Alle lydene, tankene, følelsene samlet seg til en ball i magen.Er jeg redd for at kultursjokkt skal vende tilbake og jeg ikke har noen jeg kan vekke midt på natten for å snakke om det?

Eller er det fordi sist gang jeg var i Hoi An, så hadde jeg det så bra at jeg er redd for at det ikke kan måles? At jeg ødelegger minnene mine? Da møtte jeg mennesker jeg fortsatt har i tankene mine, da så jeg og opplevde de merkeligste tingene på stranden fordi jeg var så blek som jeg den gang var, da diskuterte vi og holdt på å få hjerteinfarkt fordi vi holdt på å miste nattbusen..vi fant ikke den dumme buss-stasjonen som ikke var en buss-stasjon, og vi løp feil i en halvtime før vi til slutt kom frem, svette som fy og fikk satt oss på bussen. Det var der vi fikk bed-bugs for første gang, og der jeg mistet kontakt med følelsene jeg hadde for den der hjemme. Hoi An.

Nå føler jeg redsel, for selvom jeg har vært der, så føles informasjonen jeg leser så ny. Det gir jo ingen mening. Jeg har jo vært der. Jeg vet jo.

På fredag sittter jeg på flyet, og jeg gleder meg til å møte alle de nye menneskene. Jeg gleder meg til å lande i Vietnam, jeg gleder meg til å lande mentalt. Jeg gleder meg til å vite at jeg ikke trenger å være redd. Jeg gleder meg til å lære, jeg gleder meg til å se.

Det er rart hvordan man blir reddere for å gjøre ting, etter man har gjort det en gang før.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s