FIELD TRIP

Torsdag til fredag dro hele klassen på field trip til Catu village, en liten landsby hvor vi skulle tilbringe en natt og to dager i.  Da vi først kom frem etter en biltur på rundt to-tre timer i vakre fjell så ble vi møtt av lederen av landsbyen, en mann på 90 år. Han kom iført en tradisjonell drakt og fortalte om landsbyen via tolken vår, som også er en av medelevene våre i klassen.

catu1

The oldest man is the most powerful man and he is the leader. Det er 83 hus og 335 mennesker som bor i landsbyen. Da vi spurte om det fantes politi her, fikk vi svar at det er en mann som holder oversikt over samfunnet og kan regnes som et politi. Etter å ha snakket og spist var det på tide å ha intervju med noen av beboerne her. Gruppa mi og jeg hadde “Education” som tema, så vi vandret rundt fra hus til hus i regnet og spurte både unge og eldre om deres historier.

ca-tuca-tu5
notes
vietnammm

Det er mye fattigdom, og i all tenking på et mål om informasjon er det lett å glemme at de vi besøker, de vi ser, lever i den fattigdommen som de gjør. Jeg har tenkt mye på det i ettertid, at de blir sett på som en turistattraksjon..at de sitter i trehusene sine med et skrøpelig tak, vasker klærne sine i fossen og vi titter på dem og synes de er interessante. Men her settes det vel mer pris på de mer menneskelige gledene, her trenger man ikke mer og mer, her setter man pris på det man har. Det er en stor forskjell fra hjemme, hvor vi alltid trenger mer, alltid det nyeste, og man nøyer seg ikke med det lille.

Foreldre jobber så hardt de kan for at barna sine skal få gå på skole, og heldigvis har det blitt sånn at alle skal ha krav på å gå på skole. 12 år skolegang er det man må gå her, det er bare 1 år forskjell i fra hjemme. Så muligheter skal finnes i fremtiden.

ca-tu55ca-tu-56

Sjenerte, men nysgjerrige er de, hver og en. Etter å ha intervjuet enkeltpersoner, så kom vi over en skole – og Gud så skjønne barn som var der! Det er lenge jeg har kjent på så mye glede som der og da. De tittet på oss, snakket med oss, fniste av oss, tok oss i hånden og løp fnisende avgårde. I følge tolken vår hadde de ikke sett hvite mennesker før, og man forstod på måten de oppførte seg på at vel, kanskje de hadde sett noen hvitinger, men ikke mange.

school11school2school3
ekteparschool99school8

Etter intervjuene dro vi tilbake til vårt community house, spiste mat på gulvet uten stol, danset til tradisjonell musikk(haha…tror ikke de som bodde her ville ha oss her, så fort de selv var ferdig med å danse vandret de avgårde selv), før klassen ble delt på to og vi sov hver for oss. Da koste vi oss med risvin(smaker dritt, er noe slags brennevin) og øl, før det ble en natt på gulvet uten madrass, i myggnetting og alle klær på. Dagen etter farte det avsted på nye intervjuer, før vi tok turen hjemover til vårt kjære Hoi An.

gutt1jente1

Det var to fine dager og fin natt.

Håper alle hjemme har det bra.

Two weeks

Det har allerede passert to uker her nede og det har gått så utrolig fort, samtidig som når man tenker tilbake til første dagen så føles det ut som en evighet siden. Tid, du tid. Siden sist kom jo den stormen som holdt oss våkne gjennom natten, vi har hatt lange dager(litt for lange) på skolen og det har vært fullmåne.

bilde11

Barna har kledd seg ut som drager, kjørt rundt med trommer og laget bråk og liv i gatene. Det er en slags tradisjon som har noe med fullmånen å gjøre. På gaten brente de falske penger og falske ting laget av papp, som gaver til sine døde(eller forfedre på det pene språket).

bilde22

bilde333

Sånn her gikk barna rundt. De hoppet på skuldrene til hverandre, satt på toppen av pinner som var to meter lange og spilte rundt overalt. I byen, i skjulte gater utenfor hus, ingen stillhet å få.

I går hadde vi en slags “Vietnamese-day”. Alle møttes på vårt møtested, Cafe Balance klokken 09:30, og så syklet vi til en lokal restaurant for å spiste frokost der. Frokost er ikke brødskive med gulost som hjemme, men nudler og tofu og gudene vet. Kravstor eller ei, jeg kan ærlig si jeg savner brødskiven min til frokost. Men det kan ha noe med at det er varm mat til frokost, lunsj, mellommåltid, middag og kveldsmat.

nudler

Etter dro vi og drakk vietnamesisk kaffe som vi drikker hver dag på skolen også. Det er kondensert(…????) melk med masse sukker også noen shotter med en eller annen slags kaffe. Det har blitt en favoritt, til tross for den litt for søte smaken.

bilde444bilde5555

Også hadde vi quiz og skulle sykle rundt i byen, men da følte jeg meg dårlig og dro hjem så gikk glipp av det. Men cooking class fikk jeg med meg!

bilde666bilde777bilde888

Travel lørdag, lat søndag, noe som bare har vært helt perfekt. Katarina og jeg dro inn til byen og bestilte klær fra tailor idag, så det blir sinnsykt spennende å se hvordan det blir haha.

Ellers har jeg hatt feber og følt meg dårlig det siste døgnet, men etter å ha slappet av så begynner formen å bli bedre. Også har jeg en firfirsle på rommet som heter Pernille. Hun har blitt en del av hverdagen og det blir brukt sikkert 10-15 minutter om dagen å prate om henne . 🙂 Haha, for en boble man lever i. Det er bra.

bilde99

Tropical storm

Lokal tid: 20:08

Idag var det skole igjen etter en helg med masse gøy, strand og litt for sene kvelder.

Processed with VSCO with m5 preset

Processed with VSCO with m5 preset

…disse bildene virker idylliske, for i natt og hele dagen har det regnet. Har holdt meg inne siden jeg kom hjem, for smart som jeg er har jeg latt både regnjakka og paraplyen bli hjemme.

Vi fikk mail av vår vietnamesiske kontakt her nede om at “The Tropical Depression was getting stronger and may become a Tropical Storm (Warning #3) moving in the direction of the central part of Vietnam will hit Hoi An, Da Nang & Quang Ngai early tomorrow with heavy rain. Maximin sustained wind near center of the storm is appro 65 km/h.” Så det kommer til å bli ganske heavy, og det har allerede regnet hele dagen og natten. Man vet ikke hva uvær er før man har opplevd dette, altså. Kan ikke engang sammenliknes med Norge. “Heldigvis” er tropisk storm ikke like sterk som en tyfon, men det kan tydeligvis sammenliknes..

blogg22blogg11

Ellers har det vært mange turer frem og tilbake til byen på sykkel, på markedet og mye god mat.

blogg1blogggblogg3blogg5blogg4blogg7blogg8blogg6

Håper på bedre vær i morgen. Tilstanden her er så annerledes enn backpacking, for alt blir så hverdagslig. Man står opp klokka 07:00, spiser frokost, drar på skolen, spiser, sykler kanskje til stranda eller holder seg hjemme, leser – vi har i gjennomsnitt sånn 30 sider å lese hver dag, så spiser man igjen og så sover man. Det er utrolig deilig! Men det blir fint med noen utfluktsturer og reiser rundtom i landet så kameraet kan bli brukt mer.

Lurer på hva vi våkner opp til..

IM BACK VIETNAM

På fredag morgen stod jeg opp klokken 4, ble kjørt til Gardemoen av kjære mor og far og møtte mine fremtidige medelever. Sammen var vi på reisefot i nesten 24 kommer, og kom frem til et sjokk av varme som slo mot oss så fort vi gikk ut av flyplassen i Da Nang. Så ble vi kjørt til fantastiske Hoi An, her jeg skal bo de neste ti ukene.

Jeg har det så fantastisk bra! Vi har et klasserom som er ca 30* uten aircondition, bare en vifte. Vi må gå med klær som dekker skuldre og knær, og høre på en lærer som snakker i en mikrofon som går i ekko i rommet så man såvidt forstår hva hun sier. Men til tross for alt, så er det Vietnam, og det er så bra og alle er så genuine og snille. Og alle menneskene som har dratt via Kulturstudier også, altså herregud. Jeg ante ikke hva jeg kom til å komme til, og har aldri blitt så positivt overrasket over noe, noen sinne. Vi har spist god mat, vært på båttur, drukket øl, så mye – til tross for at jeg bare har sovet her tre netter.

Etterpå skal vi sykle ned til stranden i hetevarmen. Det er så fint vær idag, det har vært overskyet, men fortsatt hetende varmt de siste dagene. Det tordner og lyner hver kveld, og så kommer det en liten regnskur. Men det er baaare deilig.

vietnam1vietnam2vietnam3vietnam4
vietnam7
vietnam5vietnam6

Nå har jeg offisielt dårlig tid for jeg craver en 15 minutters powernap før stranden. I’ll be back with more. Bare å spørre om noen lurer på noen ang. studiet.

Vietnam

I forkant av backpacking følte jeg ikke annet enn glede og lyst. Jeg kunne ikke samle tankene for det eneste som surret rundt i hodet som en bie var backpacking, alt handlet om backpacking, hvor bra det kom til å bli, hvor mye vi kom til å se, og hvor godt vi kom til å bli kjent med hverandre. Det var en reiselyst uten like, som ikke forsvant da jeg kom hjem etter nesten tre måneder. Da tok det to uker før jeg satt på fly mot London, og skulle bli der den neste måneden.

Til og med før backpacking hadde jeg meldt meg på Kulturstudier, og visste at jeg skulle ta et halvt år med studier i Hoi An i Vietnam. På fredag reiser jeg, alene, og til tross for at jeg har vært der før så forvrenges tanken av å glede seg til noe jeg synes er skummelt. Hvorfor synes jeg det er skummelt?

Er det fordi jeg husker at den første uken, da vi var i Myanmar og Thailand, så klarte vi ikke å sove fra hverandre uten å være i fysisk kontakt? Vi klarte ikke sove de første to nettene grunnet det store kultursjokket. Alle lydene, tankene, følelsene samlet seg til en ball i magen.Er jeg redd for at kultursjokkt skal vende tilbake og jeg ikke har noen jeg kan vekke midt på natten for å snakke om det?

Eller er det fordi sist gang jeg var i Hoi An, så hadde jeg det så bra at jeg er redd for at det ikke kan måles? At jeg ødelegger minnene mine? Da møtte jeg mennesker jeg fortsatt har i tankene mine, da så jeg og opplevde de merkeligste tingene på stranden fordi jeg var så blek som jeg den gang var, da diskuterte vi og holdt på å få hjerteinfarkt fordi vi holdt på å miste nattbusen..vi fant ikke den dumme buss-stasjonen som ikke var en buss-stasjon, og vi løp feil i en halvtime før vi til slutt kom frem, svette som fy og fikk satt oss på bussen. Det var der vi fikk bed-bugs for første gang, og der jeg mistet kontakt med følelsene jeg hadde for den der hjemme. Hoi An.

Nå føler jeg redsel, for selvom jeg har vært der, så føles informasjonen jeg leser så ny. Det gir jo ingen mening. Jeg har jo vært der. Jeg vet jo.

På fredag sittter jeg på flyet, og jeg gleder meg til å møte alle de nye menneskene. Jeg gleder meg til å lande i Vietnam, jeg gleder meg til å lande mentalt. Jeg gleder meg til å vite at jeg ikke trenger å være redd. Jeg gleder meg til å lære, jeg gleder meg til å se.

Det er rart hvordan man blir reddere for å gjøre ting, etter man har gjort det en gang før.

PARIS

I morgen drar jeg til Paris.

Jeg gleder meg.

Det er koselig når man drar tilbake et sted man ikke har vært i på flere år. Man ser ting på en annerledes måte, nyter på en annerledes måte og observerer på en annen måte. Samme sted, annen mentalitet og annen oppfatning.

hver dag


Jeg finner det vanskelig å finne en balanse i hverdagen. Vet ikke om det et maur i rumpa etter alt som har skjedd, eller at jeg føler meg utbrent. Eller så er mentalitenen min bare ikke der jeg ønsker den skal være.

Tankene mine vandrer ofte enten i fortid eller fremtid, men ikke i nåtid. Jeg finner det vanskelig å bare puste inn tre sekunder og få med meg omstendighetene og øyeblikkene, jeg er alltid et annet sted. Yoga? Meditasjon? Finne min indre zen? Hva er løsningen?

Knekker fingre og negler. Jeg er så rastløs og sjelen min er så urolig. Jeg prøver å overbevise meg om at det ikke er stedet jeg bor på som er problemet, men så omgås jeg på steder med mennesker jeg ikke kjenner, og hører hva de snakker om.

Snakker høyt for de vil at andre skal høre, og det de sier er bare piss. Om andre de ikke kjenner, om bestevennen sin, om kjærester og ekser.

Jeg er trøtt.